Nettet, før det ble internett

Det du nettopp så er min egen historie, spilt på maskinene den skjedde på. Ingenting av det er tegnet etter hukommelsen, nummeret som ble slått er mitt, tavla het The Eagle, og skjermbildene er bygget av de samme åtti ganger tjuefem tegnene de kom over linja i.

Internett er eldre enn folk tror. ARPANET i 1969, NORSAR på Kjeller i 1973, TCP/IP i 1983. Men for de aller fleste av oss begynte det ikke der. Det begynte med et modem, et telefonnummer, og noen som hadde en PC til overs.

Og for min del begynte det ikke engang der. Det begynte med et fjernsyn.

Rundt 1991 som niåring begynte jeg å leke med Scala på Amiga. Allerede den gangen kunne man lage, relativt for tiden, ganske imponerende presentasjoner: grafikk, tekst, overganger og lyd. Å la det bli værende på min egen skjerm virket selvfølgelig unødvendig begrensende.

Pappa hadde en ganske kraftig RF-sender liggende. Den la videosignalet ut på en vanlig TV-kanal, og folk i de nærmeste blokkene kunne stille inn fjernsynet og plutselig få inn min egen lille lokal-TV. For meg handlet dette om å realisere, ikke moral.

Dette ble, av årsaker jeg fremdeles mener er sterkt overdrevne, ikke like populært hos alle. Innholdet var visstnok ikke helt tidsriktig. For noe sprøyt. Jeg foretrekker å mene at publikum rett og slett ikke var klare for konseptet.

Det jeg først fant ut mange år senere er hvem som ikke var begeistret: Sameiet Romsås Vaktmestersentral. De hadde nemlig sin egen lokal-TV. Drevet med Scala. Om de ikke tålte konkurransen skal jeg ikke uttale meg om.

Prosjektet fikk naturligvis begrenset levetid. Men fascinasjonen ble sittende, og den er egentlig hele grunnen til at du leser dette: å lage noe på en datamaskin og få det ut til andre mennesker har alltid fascinert meg. Den gikk videre til modem, til kommunikasjon mellom maskiner, og etter hvert til en tavle.

Tavla, eller mer korrekt ville man vel kunne kalle det "elektronisk oppslagstavlesystem". I gamledager så het det BBS, jeg kunne verken uttale eller visste hva det betydde, så det var enkelt å kalle det nettopp tavla. Min første tavle, het "The Eagle BBS", og var altså en BBS, en PC som sto på med et modem i og ventet på at telefonen skulle ringe, på en singel linje. Dette var i god tid før ISDN kom i hus.

Singel linje betød én innringer om gangen. Var noen andre inne, fikk du opptattsignal, og da ringte du igjen om ti minutter. Det du hadde til rådighet var 2400 bit i sekundet: en full skjerm med tekst brukte rundt åtte sekunder på å komme, og det var alt som skulle komme. Bilder fantes ikke. Musikk var en MIDI-fil, altså noter og ikke lyd slik som på en moderne nettside.

Det høres tynt ut. Det var det ikke. En BBS var først og fremst en sosial, og en informativ arena. Du kjente folkene som var inne, du la igjen post til dem, du havnet i krangler i konferansene, og du visste nøyaktig hvem som satt oppe om natta.

Det var hva du faktisk kunne gjøre der inne. Lese og skrive i konferanser, som var tråder med et emne og noen hundre innlegg i seg. Legge igjen post til en navngitt person, og vite at hen leste den neste gang hen ringte. Laste ned filer over Zmodem og se måleren krype nedover. Spille et tekstbasert spill som kjørte på min maskin og tegnet seg over linja på din. Og ringe på klokka til Sysopen (System operator, enkelt forklart en administrator), som var meg, og få svar hvis jeg var våken og tilgjengelig. Dette kunne virkelig bli som å stå lenge i telefonkø.

En rekke ting kunne du altså ikke gjøre, og ett av dem var noe som virkelig frustrerte meg: På BBS var vi tungt begrenset av overføringshastigheten, og det satte naturlige grenser for hvor spandabel man kunne være med grafikk og kunstneriske krumspring. Et fotografi i klassisk forstand kan vi glemme, det ville tatt lang tid, og ville ikke nødvendigvis vist noe særlig bedre i mangel av oppløsning og nok farger på skjermen.

Jeg har laget et eksempel med tekstbilder, som viser fire nivåer, men tre mer realistiske teknikker:

I dette eksempelet har jeg forsøkt å vise hvordan det samme motivet kunne «tegnes» med tegn og terminalgrafikk på fire forskjellige nivåer av kompleksitet. Fra avansert ANSI med farger, skyggelegging og mange detaljer, via en langt enklere og mer realistisk ANSI-variant, til ASCII og ren tekst.

Den mest avanserte ANSI-versjonen viser omtrent hvor langt man kunne dra konseptet, men på en treg modemforbindelse ville en stor og komplisert ANSI-skjerm tatt merkbart med tid å overføre og tegne opp. Den enkle ANSI-versjonen er mer representativ for hva man kunne bruke med måtehold på en vanlig BBS. ASCII og ren tekst krevde langt mindre data, men resultatet var naturligvis heller ikke like imponerende.

ANSI hadde likevel en stor fordel: Man trengte ikke overføre et vanlig bilde piksel for piksel. BBS-en sendte tegn og kontrollkoder, og terminalprogrammet hos brukeren satte dette sammen til farger, blokker, linjer og figurer på skjermen. Derfor kunne man faktisk lage ganske imponerende «grafikk» med svært små datamengder sammenlignet med et fotografi.

Fotografier og annen ekte bitmap-grafikk var en helt annen sak. Slike filer måtte normalt lastes ned før de kunne vises, og med datidens modemhastigheter kunne selv et bilde som i dag virker latterlig lite, kreve merkbar ventetid.

Etter hvert som modemene ble raskere, kunne vi tillate oss større filer, mer omfattende ANSI og generelt rikere innhold. Men det var også en annen viktig begrensning: Det hjalp lite hva BBS-en kunne sende dersom maskinen i den andre enden ikke kunne vise det. Farger forutsatte passende skjerm og skjermkort, og ANSI forutsatte et terminalprogram som kunne tolke ANSI-kodene.

Det var derfor ikke bare et spørsmål om hva man klarte å lage. Man måtte også tenke på hva forbindelsen klarte å overføre, og hva maskinen i den andre enden faktisk klarte å vise. Den mest frustrerende begrensningen var altså: Du kan lage en så råstilig BBS du bare vil lokalt, men den kan se fullstendig ubrukelig ut for brukeren i andre enden.

De fem andre viktige ulempene med BBS var at du ikke kunne klikke deg videre til en annen tavle, du måtte legge på og slå et nytt nummer. Du kunne ikke søke på tvers av noe som helst. Du var på én tavle om gangen, og du betalte for hvert minutt du var der. Og til sist i tidlig alder fantes det ikke noe organisert utveksling av meldinger. Det var i praksis som at alle du sendte meldinger til måtte faktisk logge på samme BBS, noe som ble løst litt senere.

Det som gjorde tavla bedre enn weben ble de neste fem årene, var likevel ikke funksjonene. Det var at det var de samme folkene. Et tavlemiljø var påfallende stabilt og lojalt: konferanserommene, som var som dagens chat-kanaler var aktive, kveld etter kveld, i årevis. Du kjente maskinene deres, du kjente skrivemåten deres, du visste hvem som var sur før klokka ti og hvem som aldri la seg. Det var en sterk sosial plattform.

Når man endelig var koblet til måtte man identifisere seg, slik viste BBS'en hvem du var og hvordan du skulle bli presentert. Alle nye brukere måtte opprette en ny bruker. Du kom da til hovedmenyen som så slik ut:

Her kan man se hvordan menyen så ut. Helt nederst kunne man se hvor lenge man har vært pålogget, hvor mange minutter man har igjen, hastigheten man har koblet til med og type/klasse av BBS-miljø. I stedet for å navigere med mus man klikker med, tastet man inn en bokstav for hvert menyvalg. Følgelig var alt tekstbasert. For de som opplevde Tekst-TV i gamledager så var det mange likheter. Som vi kan se var kommunikasjon i mange former også en viktig del av innholdet. 

Den eneste måten å nå "kundeservice" på var å page etter Sysop (System Operator). Da skulle du ha god tid og mye tålmodighet for å si det sånn.

Den første hjemmesida mi lagde jeg i 1995. Uhyre simpel.

Men før jeg sier noe om sida, må jeg si noe om linja, for forbindelsen er en langt viktigere del av denne historien enn den ser ut som i dag. Internett lå ikke der. Du måtte koble deg til det.

Maskinen ringte opp en modembank hos Internett-leverandøren, på nesten samme måte som den ringte en tavle. Forskjellen var hvor den ringte. Du slo ikke nummeret til maskinen som hadde det du ville se; du slo nummeret til leverandøren, og når den forbindelsen sto, hadde du hele Internett. Det er hele skillet mellom en tavle og et nett, og det er ett sekund å høre forskjell på og en verden å bruke.

Og mens den sto, var telefonen opptatt. Var noen på Internett, kunne ingen andre i huset ringe ut eller inn. Tellerskrittene gikk hele tida.

Dette er lett å undervurdere nå. Du betalte gjerne to steder: abonnementet hos leverandøren, og telefonsamtalen mens du var koblet opp. Internett var ikke et sted du var. Det var noe du gjorde, med en klokke gående i bakgrunnen. Du koblet deg opp, gjorde det du skulle, og koblet deg ned igjen.

Sida mi kunne én ting tavla aldri kunne: den lå der. Hvem som helst, hvor som helst, uten å slå et nummer til meg og uten å betale for minuttene i min ende. Det er en enorm ting, og i 1995 merket jeg ingenting til den.

For den svarte ikke. Ingen la igjen noe. Ingen visste at de hadde vært innom samtidig som deg. Det fantes en gjestebok, og gjesteboka var tom. En tavle var en samtale du kom til. En hjemmeside var en plakat du hengte opp.

The Eagle MBBS ble bygget fordi vi endelig fikk tilgang på ISDN hjemme, som åpnet for helt nye muligheter. To kanaler på 64 kbit i sekundet hver, og med det kunne flere være inne samtidig.

Programvaren var Worldgroup, som het Major BBS før det. Nå kunne folk sitte i teleconference og skrive til hverandre mens det sto på, ikke bare legge igjen meldinger til hverandre. En tavle med fire noder er et rom. En tavle med én linje er en postkasse.

ISDN gjorde livet lettere, og Internett var fortsatt noe man ringte til. Én kanal ga 64 kbit/s og lot telefonen være i fred. Begge kanalene ga 128, som var svært raskt i 1997, og to kanaler er to samtaler som skal betales. Hastighet kunne altså kjøpes, og prisen sto på telefonregninga.

56k-modemene kom, og weben ble noe alle hadde. Bildene lastet ovenfra og ned, og du visste hvor mye du hadde igjen fordi statuslinja sa det.

Du lurer kanskje på hvordan man streamet. Man streamet i RealAudio, på mellom 8 og 20 kbit i sekundet, i mono. Det hørtes ut som en telefon. Video var et frimerke på 160 ganger 120 piksler med noen få bilder i sekundet, og det stoppet for å bufre omtrent like ofte som det spilte. Ingen så egentlig på noe. Man ventet på noe, og så fikk man se litt av det.

Du trenger ikke tro meg på det. Modemet står i museet, og det legger hele sida på 33 600 mens du leser videre.

Sida fikk sitt første domene i 1999. Fram til da hadde den bodd hos andre, på en adresse med tilde i.

Det enorme spranget som skjedde med nettsider fra 1998 til 2000 åpnet for Flash-æraen, DHTML, høyere oppløsning og ekte interaktivitet.

Og det gikk fort. I 1998 var en nettside et dokument med bilder i: tekst ovenfra og ned, en tabell for å holde det på plass, og et par animerte GIF-er. To år seinere kjørte den ting. Flash spilte animasjon, lyd og hele spill inne i vinduet. DHTML lot noe skje uten at sida lastet på nytt. Oppløsningen gikk fra 800 × 600 til 1024 × 768, fargene fra 256 til alle, og linja holdt endelig tritt med det folk ville lage.

Det var der weben sluttet å være et bibliotek og ble et sted der det skjedde noe. Og i samme øyeblikk hadde den alt tavla hadde, uten en eneste av begrensningene: bilder inne i teksten, lyd, bevegelse, lenker ut av huset, søk på tvers, og ingen som betalte per minutt for å være der.

Da forsvant dessverre BBS for min del inn i evigheten. Ingen slo den av. Folkene gikk bare, én og én, dit alle andre var.

Nå handlet det ikke lenger bare om kommunikasjon mellom maskiner. Nå kom epoken der man gjorde kode om til opplevelser. Det er den epoken jeg fortsatt står i, og denne sida er omtrent hva den ser ut som når ingen har bestilt den.

I dag utvikler teknologien seg i et voldsomt tempo, men paradoksalt nok merker vi ofte mindre til hvert enkelt sprang. Vi får litt høyere oppløsning, litt bedre lys, flere bilder i sekundet og stadig mer realistisk grafikk. Det er imponerende, men forbedringene kommer så jevnt at gårsdagens umulige rekker å bli normalt før vi egentlig har rukket å stoppe opp.

Før kunne én oppgradering fullstendig forandre opplevelsen. Å gå fra CGA til VGA, høre ordentlig digital lyd fra et Sound Blaster for første gang, starte et spill fra harddisk i stedet for disketter, eller se Quake kjøre på et 3dfx Voodoo-kort, var ikke bare en forbedring. Det føltes som om noen hadde byttet ut hele datamaskinen med noe fra framtida.

Det er nettopp den følelsen som er vanskeligere å gjenskape i dag. Teknologien har blitt ufattelig mye bedre, men vi beveger oss som regel mot framtida i små, kontinuerlige skritt. På 80- og 90-tallet kom framtida av og til i en pappeske, og når du hadde montert den, var verden rett og slett ikke den samme lenger.

Så begynte barrierene å falle, én om gangen, og ingen av dem handlet om hastighet.

Først prisen. Konkurransen mellom teleselskapene økte, nett-trafikk kunne prises lavere enn en vanlig samtale, og mot slutten av nittitallet dukket «gratis Internett» opp. Gratis var en sannhet med solide modifikasjoner: du slapp abonnementet hos leverandøren, og samtalen dit kostet nøyaktig det den hadde kostet før.

Så kom fastpris. CyberCity var tidlig ute, og i 2000 kunne du bruke vanlig modem eller ISDN og betale det samme hver måned uten minuttene hengende over deg. Taket lå riktignok i navnet: abonnementene het FastPris60, FastPris120 og FastPris480, og tallet var minutter per dag, altså én, to eller åtte timer. Tilbudet gjaldt dessuten i hovedsak de store byene sør i landet. Der fri bruk ble markedsført friere enn den var, kom begrensningene etterpå: noen lot linja stå oppe nærmest døgnet rundt, og kapasiteten ble presset. Andre hadde timer inkludert fra starten, som Telenors Online 150 med sine hundre og femti i måneden.

Psykologisk var forskjellen enorm likevel. Du måtte fortsatt ringe opp. Men du kunne slutte å regne på hva de neste tjue minuttene kom til å gjøre med regninga.

Og så kom det som faktisk forandret alt, og det var ikke hastigheten. Kabelmodem først, noen steder, så ADSL og SDSL over telefonnettet, etter hvert fiber. Det viktige var ikke megabitene. Det var at du sluttet å ringe Internett. Det lå bare der.

Det er et mye større skifte enn tallene gir inntrykk av. Før satte du deg ned og bestemte deg for å gå på Internett: koble opp, bruke, koble ned. Med bredbånd sluttet det gradvis å være noe som startet og sluttet. Det ble infrastruktur.

Lenge var det likevel et spørsmål om hvor du bodde, og å være villig til å betale hjalp ikke. For ADSL avgjorde avstanden til telesentralen og tilstanden på kobberet: to hus i samme kommune kunne få helt forskjellig svar, og det ene fikk beskjed om at linja var for lang. Kabelmodem krevde et kabel-TV-nett bygget for toveis trafikk. Fiber var enda mer eksklusivt. Noen steder kom radiolink, som fungerte utmerket der den fantes og ikke fantes mange steder. Og for de virkelig avsidesliggende var satellitt et reelt alternativ med sin egen pris: signalet har en lang reise, så nedlasting gikk fint mens alt som skjedde i sanntid røpte hvor langt det hadde vært.

I norsk sammenheng var ADSL fortsatt noe spesielt i 2001. Så gikk det fort. Halvparten av husstandene hadde bredbånd i andre kvartal 2005, og i 2010 var det rundt fire av fem. Det finnes ingen dato der Norge fikk bredbånd. For noen kom revolusjonen tidlig på 2000-tallet, og andre satt med modem i flere år etter det, fordi det ikke fantes noe bedre der de bodde.

Den siste barrieren var kabelen på gulvet. Bredbåndet hadde gjort Internett permanent i huset; trådløst gjorde det uavhengig av hvor i huset maskinen sto. Med en ruter og en bærbar var ikke Internett lenger noe som bodde på familiens PC ved telefonkontakten.

Fastpris fjernet klokka. Bredbånd fjernet oppringinga. Trådløst fjernet kabelen. Først da alle tre var borte kunne Internett bli den kontinuerlige delen av hverdagen det er nå.

Alt dette hører til historien om hjemmesider, fordi linja ikke bare bestemte hvordan vi kom oss på nettet. Den bestemte hva det var mulig å lage.

På et modem var en tung side ikke bare irriterende, den kostet den besøkende penger. Store bilder kom ned bit for bit. Lyd var tungt. Video var mer kuriositet enn medium. Sider måtte være små, og den som kunne faget telte kilobyte.

Det tidlige nettet var ikke lite fordi folk manglet fantasi. Det var lite fordi publikum var mindre, hvert minutt kostet, hver kilobyte tok tid, og de fleste ikke var der i det hele tatt. Da de begrensningene forsvant, eksploderte det. Flere kunne være pålogget lenger, flere kunne publisere, bildene kunne bli store, nettspill ble praktisk mulig, og radio, video, blogger, forum, butikker og tjenester som hadde vært utenkelige kunne plutselig stå side om side.

Og her ligger et lite paradoks. Mangfoldet eksploderte da linjene ble gode, og siden samlet det meste av aktiviteten seg hos noen få store. På det gamle nettet måtte du finne fram selv: til en privatperson, en klubb, et historielag, et universitet, eller en fullstendig ukjent entusiast som hadde brukt ti år på å dokumentere nøyaktig det hen interesserte seg for. Det var rotete, ineffektivt og ofte stygt, og det fantes ingen garanti for at det var interessant for andre enn den som lagde det. Nettopp derfor kunne det være fantastisk.

Så for å forstå hvorfor de første hjemmesidene så ut som de gjorde, holder det ikke å se på HTML og grafikk. Du må huske linja.

Før bredbånd gikk vi på Internett. Etter bredbånd var vi på Internett.

Fiber leverer dagens bilde før du rekker å se at det kom.

Alt som var umulig i 1998 er gratis i dag. En side kan spille film i full oppløsning, tegne i tre dimensjoner, regne mens du skriver og forandre seg selv uten å laste på nytt. Denne sida henter været fra et målestativ, regner ut hvor høyt sola står over Melhus akkurat nå, og spør seg selv hver time om den fremdeles svarer. Ingenting av det hadde en enkeltperson klart i 1998, og ingenting av det koster noe i 2026.

Noe har likevel forsvunnet på veien. På det meste lagde alle sin egen side. I dag har nesten alt det flyttet inn i fem eller seks hus, og en personlig side er blitt en profil: samme mal, samme bredde, samme knapper, og det du skriver ligger et sted du verken eier eller kan ta med deg. Det er ikke verre på alle måter. Men det er blitt påfallende likt.

To ting sto på hver eneste hjemmeside den gangen og finnes på nesten ingen i dag. Begge står her nede på denne.

Besøkstelleren. Den var stort sett en løgn. Folk satte den til 10 000 og lot den gå. Men den var det eneste sporet en side hadde av at noen hadde vært innom, og den sto åpent der alle kunne se den. Det som fikk den til å forsvinne var at tallet flyttet inn i et panel hos noen andre, der det er langt mer nøyaktig og ikke ditt, og der det ikke lenger er besøk som telles, men mennesker. Dessuten er et tall som står åpent en påstand du kan bli tatt på. Fem hundre ser stusselig ut. Ingen teller er tryggere.

Gjesteboka. Der kunne en fremmed legge igjen et spor uten å ha konto noe sted. Det som tok livet av den var spam. En åpen skriveflate på et åpent nett holder omtrent to uker. Og da den først var vekk, hadde samtalen om sida di flyttet ut uansett: den skrives nå i en tråd et annet sted, av folk som ikke er på sida di, og du får den sjelden å se.

Telleren nederst her er ekte og teller det den sier den teller. Gjesteboka finnes bare i 1998-modus, og der er den en lenke til kontaktskjemaet. Det er ikke juks. Det er nøyaktig hva en gjestebok var.

Og det du står på nå er nøyaktig den samme driften som RF-senderen på Romsås: lage noe på en maskin og få det ut til folk. Forskjellen er at maskinene fra den gang står her inne, og at de kan startes.